Okey, så jeg mistet litt grepet på filosofiske innlegg. Og nå fikk jeg plutselig lyst til å starte den trenden å skrive litt om musikk. Å påstå i dag at musikk er en lidenskap er bare flaut, ettersom 98% av alle fjortisjenter, bare for å nevne noen, sier det samme på strak arm med det grunnlag at de forguder Fall Out Boy eller lignende. Derfor skal jeg ikke gjøre det. Nå har jeg bare lyst til dele youtube-linker med mine favorittmusikere, sammen med litt eller mere info og tanker. Yay. I dag: Gitarister.
Jack White:
Gitarhelt! Jeg starter med den åpenbare, Jack White. Dårlig klipp, bra lyd, og viser tydelig den spesielle, eksperimentelle geniale stilen Jack White representerer. Når det kommer til blues-rock, frie improvisasjoner, estetisk atonalitet og generell røff, feedet gitarspilling er Jack White best. Og ikke bare det, jeg kunne nevnt Jack White på nærmest alle instrument, som den enormt varierte musikeren den mannen er! Cred!
John Petrucci:
Gitargud! I hovedsak for kontrastet sin del har jeg plassert John Petrucci rett etter Jack White. Kjent som gitaristen i Dream Theater er denne mannen noe av det mest teknisk dyktige på gitar som lever og ånder! Her er det ikke snakk om røfft gitarspill eller ville, frie atonale soloer. Her er det perfeksjon. Her er det vill teknikk! Hvilken fryd det er å høre på, hvor uanstrengende Petrucci kan få selv den syyykeste gitarsolo til å virke!
John Frusciante:
Gitarsjef! Denne mannen er vel best kjent som gitaristen i Red Hot Chili Peppers, men har utmerket seg i det siste som soloartist. Frusciante er nærmest som en blanding av de to sistnevnte, det beste fra to verdener kan man si. Som alle de andre medlemmene i Red Hot Chili Peppers er Frusciante en fantastisk variert musiker. Så fantastisk mange stiler, slik en teknisk kontroll. Han tillater seg mer frihet enn Petrucci, samtidig mer perfeksjonistisk enn White. Deilig.
Kirk Hammet:
Gitarmaster! Gitaristen i Metallica. Hverken mer eller mindre. Mannen er nærmest synonym med heavy metal, og hvilken dyktighet han backer det hele opp med! Hard, intens, deilig gitargroove, fete soloer, minnerike gitar riffs. Man får lyst til å begynne på gitar ved å høre på! Man vil bli så god! Også er han insane teknisk! Nuff said.
Honorable mentions:
Det gikk plutselig opp for meg, jeg kan skrive om ca en million gitarister slik. Ihverfall et høyt tosifret tall. Og jeg ble litt utbrent på dette innlegget, men jeg har fortsatt lyst til å poste det, ikke sant. Saken er at dette innlegget kanskje ble litt påvirket av min generelle musikksmak og mine favorittband. Ikke helt, men litt. Jeg burde så klart nevnt Eric Clapton; “God”, jeg burde nevnt Jimi Hendrix; Gitaristen over alle gitarister, jeg burde nevnt Jimmi Page, jeg burde nevnt Keith Richards, Kurt Cobain!, George Harrison, Mark Knopfler, Brian May… Og legender som Chuck Berry, men der har vi så mange som jeg ikke interesserer meg for at jeg gidder ikke gå inn på dem engang.
Hehe. Det var egentlig bare for gøy dette. Bare for å skrible litt om det og. Ikke lett å bestemme seg her, og like etter at jeg poster dette kommer jeg på en ESSENSIELL jeg må ha med. Helt sikkert. Noen har sikkert fått misstanke om det, og ja, jeg skulle så sykt ønske at foreldrene mine tvang meg på daglig gitar-kostskole fra jeg var 6, og at jeg kunne drikke te med de store nå, men dengang ei.. Men viktigere, grunnen til at jeg har startet min intrumentale musikk-greie, som sikkert kommer til å dreie seg rundt ca de samme bandene hele veien, er mest av alt fordi jeg liker å sette pris på enkeltdelene i en musikk komposisjon, ikke bare helheten, selv om youtubeklippene baserer seg på solistprestasjoner, mest for å fremheve talentene. Det er lett å glemme de fantastiske gitarriffene, den rå bassgrooven, den ultra-tighte trommerytmen, bare fordi disse menneskene er så fantastisk gode at det hele høres rent naturlig ut, når det egentlig er utrolig og nærmest overmenneskelig til tider.
Takk
