Jack White:

Gitarhelt! Jeg starter med den åpenbare, Jack White. Dårlig klipp, bra lyd, og viser tydelig den spesielle, eksperimentelle geniale stilen Jack White representerer. Når det kommer til blues-rock, frie improvisasjoner, estetisk atonalitet og generell røff, feedet gitarspilling er Jack White best. Og ikke bare det, jeg kunne nevnt Jack White på nærmest alle instrument, som den enormt varierte musikeren den mannen er! Cred!

John Petrucci:

Gitargud! I hovedsak for kontrastet sin del har jeg plassert John Petrucci rett etter Jack White. Kjent som gitaristen i Dream Theater er denne mannen noe av det mest teknisk dyktige på gitar som lever og ånder! Her er det ikke snakk om røfft gitarspill eller ville, frie atonale soloer. Her er det perfeksjon. Her er det vill teknikk! Hvilken fryd det er å høre på, hvor uanstrengende Petrucci kan få selv den syyykeste gitarsolo til å virke!

John Frusciante:

Gitarsjef! Denne mannen er vel best kjent som gitaristen i Red Hot Chili Peppers, men har utmerket seg i det siste som soloartist. Frusciante er nærmest som en blanding av de to sistnevnte, det beste fra to verdener kan man si. Som alle de andre medlemmene i Red Hot Chili Peppers er Frusciante en fantastisk variert musiker. Så fantastisk mange stiler, slik en teknisk kontroll. Han tillater seg mer frihet enn Petrucci, samtidig mer perfeksjonistisk enn White. Deilig.

Kirk Hammet:

Gitarmaster! Gitaristen i Metallica. Hverken mer eller mindre. Mannen er nærmest synonym med heavy metal, og hvilken dyktighet han backer det hele opp med! Hard, intens, deilig gitargroove, fete soloer, minnerike gitar riffs. Man får lyst til å begynne på gitar ved å høre på! Man vil bli så god! Også er han insane teknisk! Nuff said.

Honorable mentions:

Det gikk plutselig opp for meg, jeg kan skrive om ca en million gitarister slik. Ihverfall et høyt tosifret tall. Og jeg ble litt utbrent på dette innlegget, men jeg har fortsatt lyst til å poste det, ikke sant. Saken er at dette innlegget kanskje ble litt påvirket av min generelle musikksmak og mine favorittband. Ikke helt, men litt. Jeg burde så klart nevnt Eric Clapton; “God”, jeg burde nevnt Jimi Hendrix; Gitaristen over alle gitarister, jeg burde nevnt Jimmi Page, jeg burde nevnt Keith Richards, Kurt Cobain!, George Harrison, Mark Knopfler, Brian May… Og legender som Chuck Berry, men der har vi så mange som jeg ikke interesserer meg for at jeg gidder ikke gå inn på dem engang.

Hehe. Det var egentlig bare for gøy dette. Bare for å skrible litt om det og. Ikke lett å bestemme seg her, og like etter at jeg poster dette kommer jeg på en ESSENSIELL jeg må ha med. Helt sikkert. Noen har sikkert fått misstanke om det, og ja, jeg skulle så sykt ønske at foreldrene mine tvang meg på daglig gitar-kostskole fra jeg var 6, og at jeg kunne drikke te med de store nå, men dengang ei.. Men viktigere, grunnen til at jeg har startet min intrumentale musikk-greie, som sikkert kommer til å dreie seg rundt ca de samme bandene hele veien, er mest av alt fordi jeg liker å sette pris på enkeltdelene i en musikk komposisjon, ikke bare helheten, selv om youtubeklippene baserer seg på solistprestasjoner, mest for å fremheve talentene. Det er lett å glemme de fantastiske gitarriffene, den rå bassgrooven, den ultra-tighte trommerytmen, bare fordi disse menneskene er så fantastisk gode at det hele høres rent naturlig ut, når det egentlig er utrolig og nærmest overmenneskelig til tider.

Takk

Dette albummet altså. “Horehound”. Av det deilige nyformerte bandet “The Dead Weather”… Det er høydepunkt! Det er deilig! Og besetningen! Jeg mener… Wow! Besetningen? Hvor jeg liker uttrykket supergruppe! Og hvor tydelig disse menneskene skal presisere akkurat det!

Fra venstre har vi

Allison Mosshart (Vokal, gitar, perkusjon; Kjent fra The Kills, flink og ikke unødvendig lite søt)

Jack Lawrence (Bass, gitar, perkusjon, bakgrunnsvokal; Spacecase mest kjent fra The Raconteurs(<3) hvor han spiller bass, men har et tonn intrumenter på reportoiret, inkludert klarinett, noe som er litt kult)

Dean Fertita (Gitar, orgel, piano, bass, bakrunnsvokal; Nåværende keybordist i Queens of the Stone Age!)

Jack White (Trommer, vokal, gitar; Ikke minst! Min gitarhelt! Verdenskjent fra The White Stripes og The raconteurs!)

Sjangeren ligger rundt blues-rock og alternativ rock. Kanskje det mest alternative Jack White har produsert på lenge lenge etter min mening, og det sier ikke lite! Sounden er røff, rokka, litt jam-preget, psykadelisk til tider og svært upolert, og nevnte jeg røff??

Puh! Det anbefales! Det anbefales virkelig! Min ekstase vil sikkert legge seg, og jeg vil gå tilbake til å savne The Raconteurs, men inntil det skjer er jeg en lykkelig mann!:D

Nam nam nam nam nam!

Og fy søren! Noe å tenke på: Disse folka dro inn i et studio med all sin kreativitet og kompetanse og skapte et band og et album som en prosess i løpet av to-tre uker. Uten noen som helst plan, bare fascinerende innfallsbasert! Og de tjener heftige gryn på det! Hvor deilig hadde det ikke vært å være i deres posisjon?? Hvor gøy må ikke de ha det! Ååååh! I want that! Bad! Jeg er ser vanvittig opp til slikt! Og jeg blir vagt misunnelig;P Jack White har lenge vært litt helt og forbilde for meg av den grunn. Den osende krativiteten, det rå talentet, den sinnsyke musikaliteten! Alle hans prosjekter er verdt i høyeste grad å ta en kikk på! Alt som blir innspilt i hans studio, “Third Man Studio” (fordi geniet er opphengt i tallet 3), er gull! I like!!!

Nå er jeg på jakt etter konsertmuligheter. I følge dette “intervjuet”, som forøvrig utspiller seg på en ganske morsom måte, skal de, på sin kommende turné, spille over alt! Og favorittbyen til Jack White er byen jeg bor i! Hvor kult er ikke det? Go Bergen!

Som en fan av sarkasme treffer den siste videoen meg veldig;P

Jeg føler jeg har vært flink nå! Første innlegg om populærkultur, om enn ikke helt mainstream, ihvertfall uten følelser og filosofi. Bare for å prøve det og!

Yay me=)

Nå skal jeg ikke beære Max Manus (The movie) et helt blogginnlegg altså, nødvendigvis, men det er et sted å starte! Jeg har nemlig aldri vært noen stor fan av norsk film. Ett eller annet ved det, om det er skuespillerne, replikkene, budsjettene, rett og slett språket eller dialekten, eller alt, det er noe som ikke stemmer!! Men med Max Manus… Det var noe jeg ikke greide å hate ved den filmen! Jeg greide ikke engang å hate den evig kjipe stakkatte østlandsdialekten. Jeg likte faktumet at dette var basert på ekte begivenheter, jeg likte at det faktisk har vært norske helter som i sin tid ofret alt for fedrelandet, og jeg er ikke engang noen enorm Norges-patriot! Jeg synes rett og slett det var vakkert. Jeg leste teksten etterpå, som fortalte hvordan det har gått med disse menneskene i ettertid, med særdeles interesse, og irriterte meg over gutta som behandlet filmen som ferdig allerede!

Det er faktisk lenge siden jeg har fått så mye ut av en film. Jeg vet det er teit, mange syns den er helt grei, men jeg fikk faktisk frysninger til tider. Sprengte de det skipet?? For real? Det visste jeg ikke! Jeg regnet hele tiden med at alt kom til å gå galt, og noe gikk så, men Max Manus (the person) overlevde, og ikke bare det, han levde et langt og verdig helteliv med sin kone som han traff under krigen, og som forlot sin engelske rike ektemann for å være med sitt livs forelskelse, en fattig, men heltemodig mann!! Jeg mener wow!!!! Jeg merker at jeg plutselig ble litt sarkastisk nå. Jeg tror det er for å skjule min begeistring over denne filmen litt, for jeg er nesten flau over det.

Sånn etter å ha fordøyd filmen kom jeg til å tenke på… Kunne jeg gjort det samme? Og jeg vet neimen ikke. Jeg er nok oppdradd svært annerledes enn den godeste Max Manus (The person), så jeg er vel ikke så tykkhudet kanskje. Men dog undrer jeg. Nesten skulle ønske å prøvd å leve i en slik tid, med unntakstilstand og en svært spesiell hverdag, hvor ville jeg havnet? Jeg håper, åh, hvor jeg håper, at jeg ville sprengt opp onde skip! Sett dem brenne!

Jeg liker helter tror jeg. Joda, hvem gjør ikke det, men jeg liker… Helter med ett eksempel! Helter med følelser! Helter med dybde! Supermann, for eksempel, gir meg ingenting! Joda, det er gøy å se på, men det er overfladisk som pokker, helt uten noe innblikk i egen heltemodighet! Derfor likte jeg Max Manus (The movie and The person) veldig godt! Jeg likte at han gråt! Jeg likte at han gråt for sine venner, jeg likte at han virkelig følte konsekvenser av alt som skjedde! Jeg kjente meg igjen i det! Supermann ville bare blitt sinna og kicket assen til Lex Luthor.

Jeg lærte faktisk noe nytt om meg selv i dag, av å se den filmen. Jeg kan ikke heeeelt sette fingeren på nøyaktig hva, men det var bra, og det ga meg et nytt syn på enkelte ting. Fakta faen! Deilig, deilig! Vi liker ting som lærer oss en ting eller to!

Da var det over… Jeg vurderte å skrive mer, om film generelt, men jeg gidder visst ikke det, så det ble faktisk en hel post om Max Manus. Woop the fucking doo!

Jeg vet ikke om jeg kunne sprengt skip, sett en tysker inn i hvitøyet og skutt ham eller risikert livet ved å infiltrere fienden i en slik situasjon. Jeg håper det. At jeg kunne greid noe av det. Vært litt helt. Men en ting vet jeg. Jeg ville grått over mine venner, som Max Manus (The person). Jeg ville ønsket meg i deres sted, som Max Manus (The person). Jeg kjente meg egentlig veldig igjen i ham. Og hvem vet, kanskje under de rette (eller gale, om du vil) omstendighetene kunne jeg vært en liten Max Manus (The person) selv…

Sov godt!;P

Jeg ryddet kjelleren i dag. Med min far. Det har gått noe snodig dommedagspreget kalt “mit” i treverket som spiser det opp! (Hva for en menigsløs grusom tilværelse er det egentlig? Nesten like ille som FLÅTT!! Det skal vi ha en post om senere!!!) Så vi har revet taket, og nå måtte vi rydde så skadedyrkontrollen skal greie å bevege seg fritt i kjelleren uten å skade seg på noe og saksøke oss. Bortsett fra rottedrit, rustne spiker og voldsomme mengder SPON fant jeg en del saker som ga meg barndomsminner på netthinnen. Spesielt restene av den gamle gamle sengen min! Jeg hadde helt glemt hvordan den var. Fascinerende dekket med klistremerker, hvor har jeg fått tak i så mange klistremerker tro?? Spesielt løvenes konge klistremerker! Masse!! Fikk lyst til å se den filmen igjen nå! Masse annet disney og. Jeg fikk visjoner av barne-meg, det var skikkelig koselig! Og noen fotball klistremerker, helt sikkert for å være kul, for jeg hadde NULL peiling på fotball!! Men det var ikke så mange, heldigvis.

Nå har jeg bedre peiling på fotball, men jeg har fortsatt ikke stålkontroll på noe som helst innen den sporten. Jeg har fått sterke meninger om ting, i hovedsak. Tennis derimot! Der har jeg begynt å få syk stålkontroll! Vanvittig så den idretten lå for meg! Jeg er nesten blitt autist, og det er ikke så altfor altfor lenge siden jeg begynte å følge med! Jeg skal skrive en vill post om det ved en anledning! Den blir legendarisk! Men da vil jeg at minst noen 1000 skal lese bloggen hver dag, så flest mulig får det innlegget med seg. Spre tennisens vakre budskap vettu;) Robin Søderling vant Swedish Open i dag! Jej!! Anyone?:P

Hvis noen i det hele tatt leste så langt som dette, og syntes synd på meg for at jeg forventer noen 1000 lesere, noe som ikke kommer til å skje i havet, så var akkurat det tull! Hahaha! I’m funniiiii!

Føler bloggen min er litt som Family guy! Beveger seg fra emne til emne øyensynlig tilfeldig, men med en slags rød tråd. Jeg vet det er ganske selvhøytidelig, å sammenligne bloggen sin med noe så tidvis genialt som Family Guy, men hey, man lever bare en gang, som min gamle tante brukte å si. (Hun sa ikke det, men mange sier det, og det er en ganske vis ting å si!!)

Bye!

På barneskolen ville jeg enten bli professor eller arkeolog! Professor egentlig fordi jeg ikke helt visste hva det var, og trodde det bare var en smart person som ikke gjorde noe spesielt annet enn å være akkurat det. Og jeg hadde colabunn briller og var kjent som en smarting så det var naturlig at jeg følte meg sånn. Jeg startet professorklubben hvor jeg lagde oppgaver som jeg selv visste svaret på som alle som ville være medlemmer, og ikke minst æresmedlemmer, måtte kunne svare på! Jeg var professor Lorenzen! Jeg hadde en bok hvor jeg kladdet ned alt fra hvordan meteorer kunne skade jorden ved å treffe den til vitenskapelige grunner til hår i nesa! Men når det ble kjent for meg at en professor bare var en slags lærer mistet det mye av magien.

Og arkeologi… Hvordan kom jeg på det i utgangspunktet tro? Tror det startet med at vi hadde noe prosjekt om egypt på skolen. Og etter det ble jeg helt opphengt, spesielt i egypt. Og jeg husker jeg fikk en National Geographic VHS om Tutankhamon som var min kjæreste eiendel en stund, og som jeg så på igjen og igjen og igjen og igjen. Og jeg lånte svære tjukke bøker om Egypt som jeg gravde meg ned i. Og DET skulle jeg drive med. Men det ble med drømmen. Arkeologi viste seg å være mindre romantisk, om du vil, enn jeg forestilte meg. Ikke at jeg har prøvd det, men jeg mener, det handler jo fort mer om å grave ut kvadratkilometer store områder med tannbørster enn å finne gull, mumier, forbannelser og urgamle farlige feller nå til dags.

Etter det har jeg i grunn ikke hatt noe kall. Joda, innfall har det vært, men jeg har aldeles ikke funnet hva jeg virkelig ønsker å gjøre resten av livet. Jeg liker å tenkte på det som at jeg er allsidig, heller enn talentløs. Jeg foretrekker faktisk den tankemåten i aller høyeste grad. Men jeg misunner folk som har funnet sitt kall! Eller, jeg liker ikke ordet misunne, ettersom det påstår at jeg faktisk ikke unner noen den gleden, noe jeg så klart gjør! Men jeg… Skulle gjerne vært der selv! Folk som velger å studere tegnspråk, folkehelsefag… Hvor tar de det fra? Er de så heldig å ha inplantert i hjernen nøyaaaktig hva de bør bli?

Jeg har valgt å studere kognitiv vitenskap til høsten! Fordi det er veldig tverrfaglig og inneholder mange fag som jeg vet jeg interesserer meg for! Og hvis jeg ikke liker akkurat den linjen, satser jeg på å komme over en slags lideskap for et av de tilhørende fagområdene! Det er planen! Hurra, vi har en plan! Plan, plan, plan, plan, plan.

PLAN!

Hehe, blogg er gøy.

Uff, denne posten ble jo ikke noen lettsindig presentasjon i det hele tatt, så for folk som måtte lese denne bloggen kan jeg jo være hva som helst!

Trøste og bære! Jeg må nesten skrive en presentasjon et sted!

Haha

Ikke at jeg er noe voldsomt egosentrisk. Ikke noe mer enn hva som må til for å overleve i dagens brutale samfunn iallefall. Nei, grunnen til at bloggen heter carlsentrisme er vel i hovedsak fordi denne bloggen, uansett hva jeg skriver om, kommer til å handle om meg. Om jeg skriver om gulrøtter eller øreverk så vil det uansett ha grunnlag i min egen lille store verden. Og det er fascinerende, for det er det ikke mye som er, og på den måten er dette ganske så unikt!

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem med denne bloggen enda. Det hele er ganske nytt for meg. Skal jeg prøve å få folk til å lese den? Holde den hemmelig? Prøve å gjøre den interessant for andre eller bare skrive for min egen del?

Og hvorfor blogger man egentlig? Ville det vært noe poeng i å blogge hvis det ikke havnet på internett? Og hvis det er det, hvorfor havner det da på internett?

Ikke at jeg har noe imot noen som helst sine begrunnelser for å blogge. Det virker som en individuell ting. Noen blogger for å få oppmerksomhet, noen blogger for å få utløp for følelser, noen blogger for å hjelpe andre, noen blogger for å få hjelp. Og mye annet! Rart det der.
Hvorfor blogger jeg tro? DET kan du lure på! Jeg vet det knapt selv engang! Foreløpig er det gjerne for å prøve det ut! Kjenne litt på følelsen! Hvis absolutt ingen leser denne bloggen, så blir det jo fort en privat ting uansett, og kanskje jeg tilogmed skriver ting som jeg ikke vil at noen andre skal vite bare fordi jeg vet at ingen leser det!

Oooh, southpark på tv!

Jeg føler denne første posten ble litt tung. Den neste blir kanskje en kort lettsindig presentasjon. Litt bakvendt, men sånn blir det avogtil;)

Det blir det forresten ikke nødvendigvis! Det kan bli hva som helst! Magisk? Oh yes!

Peace out